![]()
Alle land som overfaller andre land, alle kuppmakere, alle regimer som på en eller annen måte undertrykker sitt eget eller andre folk – stabler alltid på beina en unnskyldning for at det de gjør er i tråd med folkeretten, internasjonal eller nasjonalt lovverk, og oftest også at de ikke har/hadde noe annet valg en å begå den uretten de begikk. Jeg vil våge å påstå at det knapt finnes unntak fra dette i nyere tid.
Dette har vi sett fra 2. verdenskrig da Tyskland f.eks. forsvarte invasjonen av Norge med et behov for ”preventivt selvforsvar” mot en forestående britisk invasjon (en argumentasjon som til forveksling ligner den George Bush brukte for å forsvare angrepene på Afghanistan og Irak - den såkalte Bush-doktrinen), til nyere tid, hvor Apartheid-Sør-Afrika, framholdt at svarte hadde fulle rettigheter i sine ”bantustans” og til helt nylig, hvor kuppmakerne i Honduras selvsagt stablet på beina et juridisk forsvar for kuppet de foretok.
Eller trur du på vett og forstand? I enkelte veldig tilspissede politiske saker kan det være vanskelig å holde tunga rett i munnen og manøvrere saklig og kunnskapsbasert uten å havne i grøfta. Slik sett har jeg en viss sympati for
I flere sammenhenger i de senere årene har jeg bitt meg merke i kommentarer som behandler demokratiske prosesser som om det var idrettsarrangementer. En ting er at det skal utropes en "vinner" av et valg. Man kan kanskje anta at det i så fall er det partiet som får flest stemmer, men oftest er det heller det partiet som har størst framgang.
