Sosialisme gjennom parlamentet?

Hvorfor klarte Ap, SV og NKP i løpet av 20 år med rent flertall på stortinget aldri å skape sosialisme i Norge?

Arbeiderpartiet kan man ikke lenger kalle et sosialistisk parti (i betydningen at de som parti ønsker et grunnleggende annet, sosialistisk, samfunn), men de var det en gang. Ap fjernet så vidt jeg husker det siste av det marxistiske snakket om et "sosialistisk samfunn" fra partiprogrammet sånn ca når Gro tok over for Reiulf Steen, og erstattet det med mer generelle formuleringer. Det er likevel en stor venstreside, til og med i Ap i dag som vil kalle seg sosialister (i den betydning at de ønsker et grunnleggende annet samfunn).

Dersom du leser partiprogrammet til SV, så sier de ganske klart at de vil ha et annet samfunn, selv om de også er vage, og slett ikke er revolusjonære (SU kaller seg derimot revolusjonære).

Det interessante er likevel at dersom man går litt tilbake i tid, så hadde både Ap, SV/SF, og NKP klare programformuleringer om at de ønsket seg til sosialismen (om enn på litt forskjellige måter). Til sammen hadde disse partiene rent flertall på stortinget i en periode på 20 år etter andre verdenskrig[1]. Det norske folk stemte altså på partier som fikk 20 år på seg for å skape et sosialistisk samfunn, men som ikke klarte det. Det sier noe om demokratiet i et kapitalistisk samfunn, og det sier noe om det norske folk sine ønsker. Nå skal jeg ikke dypt inn i hvorfor det ikke ble noe sosialistisk Norge i løpet av disse 20 årene, men det finnes helt klart både innenrikspolitiske (man kan jo spørre seg hvor genuint enkelte Ap-topper i realiteten jonbbet for et annet samfunn) og utenrikspolitiske (kald krig) grunner til dette.

Når man stemmer og stemmer, men ikke får det man stemmer på, forsvinner selvsagt tiliten til partiene. Slik forsvant også tilliten til Ap, og flertallet, og norge falt inn i en lang periode med visjonsløs politikk som banet veien for nyliberalismen. Selv om vi nå etter valget sannsynligvis får et nytt flertall, må vi nok legge stort press på partiene for at vi faktisk skal få en ny kurs (i dette tilfellet en kurs bort fra nyliberalismen, en kurs mot sosialismen lar nok vente på seg, men en kurs vekk fra nyliberalisme er uansett en forutsetning). Slik sett er det et positivt tiltak Attac, LO, Press, For velferdsstaten og andre har gjort gjennom den såkalte 2005-alliansen, hvor de skal bruke valget til å markere et klart brudd med nyliberalismen [2].

Man kan altså spekulere mye omkring hvorfor det ikke ble sosialisme i Norge, men det jeg her ønsker å poengtere, er at det ikke var på grunn av folkeviljen. Det var tvert imot på tross av folkeviljen. Dette er selvsagt ikke noe bevis for at et annet samfunn ikke kan gjennomføres reformistisk, men det viser at flertall i parlamentet i seg selv ikke er nok dersom forholdene ellers ikke ligger til rette, og det viser at i et borgerlig demokrati blir ikke samfunnet nødvendigvis slik flertallet ønsker.

[1] I perioden 1945-1965, (og igjen 1973-1977) http://www.ssb.no/historisk/aarbok/ht-000110-002.html

[2] http://www.attac.no/index.php?url=vis.php%3FID%3D558

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering