Kunnskap til salgs

I kveld skal jeg delta i en paneldebatt på Studentersamfundet i Trondheim, om kommersialiseringa av akademia.

Les mer om debatten her: https://www.samfundet.no/arrangement/1516-onsdagsdebatten-kunnskap-til-s...

Jeg kommer til å legge ut noen oppdateringer under her etter debatten. Enn så lenge kan du kose deg med en faksimile av møteteksten:

Oppslag i Universitetsavisa:

Til kommentaren om praksisnærhet vs. næringsliv som Universitetsavisa tar opp, kan jeg kort gjenta ca det jeg sa i møtet: Det sentrale er premissene det pågår på - at ikke økonomiske interesser kommer i en maktposisjon overfor akademiske institusjoner. At profesjonsutdanninger må ha tett kontakt med arbeidslivet studentene skal ut i er åpenbart, men en ganske annen sak.

Jeg tillater meg også å nedenfor her dumpe noen notater jeg hadde gjort meg i forkant av debatten, som i varierende grad var en del av innledningen min og/eller kom opp i løpet av debatten.

Jeg tenkte å begynne med et halvkjent sitat fra 1800-tallsprofessoren Jacob Marcus Monrad . Det har vært brukt i noen sammenhenger før, så dere som er kjent med det får bære over med meg:

«Videnskaben kan overhodet slet intet udrette, uden at den faaer Lov at gaae sin egen Gang og forfølge sine egne Formaal, uden at behøve for hvert Skridt at see sig om, og spørge, om dette ogsaa kan bidrage til at bringe noget i Pungen».

På mange vis er vi her ved kjernen i universitetets samfunnsoppdrag. Universitetet skal være en institusjon som opererer etter en annen logikk enn kommersielle virksomheter, og også enn politiske. Som skal søke sannheten (innenfor de fagfelt hvor slikt finnes) uavhengig av andre interesser, og slik være en korrigerende maktfaktor på andre institusjoner i samfunnet.

Så for å svare på et av spørsmålene i møteteksten: Skal universitetene skjemmes bort? Nei, de skal ikke det og de blir ikke det - Men Universiteter må tvert imot være uavhengige av markedet for å få gjort jobben sin! Og alle arbeidstidsundersøkelser viser at vitenskapelig ansatte på universiteter jobber langt over normalarbeidsdagen i snitt, og studenter er i økende grad tvunget til å jobbe ved siden av studiene pga. en finansiering som totalt sett er blitt kraftig svekekt de siste tiårene.

Men funker det slik i praksis? Er man uavhengig? Langt fra alltid. Det er ikke et ukjent fenomen at eksterne aktører forsøker å manipulere forskningsprosessen av politiske eller økonomiske hensyn.

I etterkant av en liten skandale da arbeidsdepartementet forsøkte å presse en forsker fra Sintef til å endre på sine konklusjoner gjorde Forskerforbundet en undersøkelse blant sine tillitsvalgte i forskningsinstituttene. Der kom det fram at tillitsvalgte ved 12 av 29 forskningsinstitutter var kjent med tilfeller hvor offentlig oppdragsgiver har forsøkt å påvirke resultatene. Det eksakte omfanget er selvsagt vanskelig å fastslå med dette, men det er nok til å slå fast at det langt fra dreide seg om et engangstilfelle. Nylig satte også Morgenbladet søkelyset på lakseforskere som over lang tid har blitt utsatt for ulike former for press fra både offentlige aktører og næringsinteresser. Internasjonalt er det også godt etablert at både f.eks. klimaforskere og forskere på helseskader av tobakk er blitt møtt med mer og mindre skitne kampanjer for å undergrave deres faglige autoritet.

Men det er ikke bare fra eksternt hold problemene kommer: Det har kommet en betydelig kritikk på at interne økonomimodeller som belønner antall publikasjoner fører til en overproduksjon av middelmådig forskning og presentert på måter og i mengder som gjør den utilgjengelig for de som kunne nyttiggjort seg den. F.eks. viste en studie at en allmennlege som skulle bare skumme alle relevante fagartikler ville måtte bruke 25 timer om dagen på det . Generelt tyder mye, på tross av noe sprikende analyser, på at svært mange akademikere internasjonalt i dag bruker svært mye tid på produsere artikler og bøker som (nesten) ingen leser.

Og nå har jeg ikke engang vært innom ting som publiseringsskjevhet, siteringsringer osv osv. Og heller ikke belønnsingssystemene for studiepoengsproduksjon.

Så påvirkning fra eksterne aktører er bare en måte økonomisk press kan påvirke forskning i negativ retning på. De interne økonomimodellene som universitetene opererer etter er vel så viktige. De påvirker også forskningen, og det burde de ikke gjøre.

Mange av de omorganiseringene vi har sett i sektoren de siste årene virker delvis som forsøk på å rette opp konsekvensene av eldre feil. Etter de nye økonomimodellene som kom med kvalitetsreformen fikk vi litt det samme som vi har sett med lønnsomme og ulønnsomme diagnoser i helsesektoren som i en periode førte til masse snorkeoperasjoner. Vi fikk en oppblomstring av studier som var populære blant studentene og som var billige å gjennomføre. F.eks. masse økonomistudier rundt i hele landet. Og det trengs selvsagt økonomer over hele landet, men det er vel liten tvil om at mye av årsaken til denne oppblomstringen var at økonomiutdanningen kan kjøres gjennom storgruppeforelesninger og ikke krever masse laboratorievirksomhet, praksisperioder på sykehus eller i skoler osv.

Du fikk en konkurranse mellom institusjonene heller enn å ha et nasjonalt samarbeid for å få dekket de behovene samfunnet har.

Dette presset mot sammenslåinger for å få "robuste" fagmiljø peker jo delvis i motsatt retning. - Men har selv en del skumle sider. Ansvaret for viktige samfunnsmessige beslutninger (som nedleggelse av studiesteder/studietilbud i distriktene) flyttes fra politikere som det er mulig å holde ansvarlige, over til styrer som med unntak av de internt valgte repr. for studenter og ansatte, ikke er like avhengige av velgernes gunst.

Og vi ser det på forsøkene på omkamp om foretaksmodellen som ble nedkjempet ifb. Ryssdalutvalget for noen år tilbake. Når vi har fått færre og større enheter er det nok enklere å argumentere for. Og man argumenterer med større autonomi. Men akademisk frihet - grunnlaget for universitetets virksomhet blir ikke større med autonomi for institusjonen - det krever autonomi hos den enkelte ansatte. Og den blir mindre med en foretaksmodell.

Den som får mer frihet er ledelsen ved institusjonene - større mulighet til å styre, og jeg har allerede hørt en leder ved NTNU si at "akademisk frihet - det er å fritt kunne velge mellom fakultetets strategiske satsningsområder". Og man vil miste sine rettigheter som statsansatte. Man vil bli enklere å si opp og sanksjonere om man gjør ting ledelsen ikke liker.

Så her er det et press fra alle kanter.

Video fra debatten:

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering