Norsk skole – hva er problemet?

Innlegget under står i dag på trykk i VG, kun lett redigert av VGs debattredaksjon (endrede overskrifter ol.). Det er et svar på et innlegg av Martin Ystenes som stod i VG 5/7 (ikke på nett) hvor han kritiserte kritikerne av en roseutdeling en rektor hadde foretatt til "stjerneelevene" på sin skole. ( http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=145322 ) Noen av argumentene kjenner du sikkert igjen fra denne artikkelen.

Faksimile
VG: Klikk for faksimiler

Norsk skole – hva er problemet?

I VG 5/7 fortsetter Martin Ystenes på sitt korstog mot norsk skole. Hver gang det kommer en anledning spretter kjemiprofessoren fram med sitt syn på det ene store Problemet med det norske skolevesenet – norsk skole tar ikke godt nok vare på de flinkeste elevene.

Professor på villspor
Denne gangen var foranledningen den etter hvert så omtalte episoden hvor en rektor ga en påskjønnelse til de flinkeste elevene, hvorpå dette vakte reaksjoner fra andre. Ystenes trekker (som vanlig) fram misunnelse og jantelov som forklaringer. Er det problemet? Er nordmenn misunnelige av natur?

Jeg tror ikke det, men nordmenn har en sterk sans for rettferdighet og likeverd. Dette betyr ikke at ikke enkeltpersoner kan belønnes, og jeg ser ingenting prinsipielt i veien for at de kan det, men det kommer som alltid an på måten det gjøres på. Siden verken jeg eller Ystenes var tilstede på den beryktede roseutdelingen, gir denne et dårlig grunnlag for en debatt om problemene ved norsk skole.

Til realfagsprofessor å være, har Ystenes en merkelig uvitenskapelig innfallsvinkel på norsk skole. Han plukker ut og kommenterer enkelthendelser som bekrefter det han allerede tror. Selvsagt har mange flinke elever problemer i skolehverdagen (selv om oppfølgingen av disse har bedret seg noe de siste årene). Enda mer selvsagt har også svake elever problemer, og de midt imellom har det ikke alltid enkelt de heller. Men hva slags informasjon kan man finne om norsk skole som ikke bare er enkelteksempler og anekdoter, og hva kan det si oss om problemet med norsk skole?

Klasseskole
En mer vitenskapelig framgangsmåte for å si noe om norsk skole, er å ta seg tid til å lese statistisk årbok. Dersom man undersøker det norske skoleverket, er noe av det mest oppsiktsvekkende man finner at det regenererer samfunnsklasser i svært stor grad, og at den sosiale mobiliteten innen skoleverket minkende.

En undersøkelse av 30-åringer i 1990 viste at bare 14,7 % med foreldre som var ufaglærte arbeidere gjennomførte høyere utdanning, mens blant avkommet til den kulturelle overklassen (professorer, advokater, redaktører mm.) var prosenten 71,6. Forskjellen var større i 1990 enn i 1980.

Dette er de harde tall om norsk skole. Den bidrar ikke til å utjevne, men til å øke forskjellene i samfunnet, og jeg tviler på at det er de flinkeste elevene som kommer dårligst ut av systemet.

Læringsstrategier
Åpenbare årsaker til at barn av professorer gjør det bra, er at de får mer støtte og hjelp hjemmefra, men dette er nok bare en del av forklaringen – det forklarer ikke at skillene skal øke.

Et moment jeg mener det har vært for lite fokus på er læringstradisjoner. Det finnes forskjellige læringstradisjoner i forskjellige lag av folket, og det norske skoleverket er tilpasset middelklassens læringsstrategi.

Det norske skoleverket har i hovedsak har en fra-teori-til-praksis-pedagogikk. Denne vil mange kjenne igjen fra mattetimen (noen som meg med glede, andre med gru). Læreren utleder en sammenheng som elevene så skal forstå og bruke til å løse mer eller mindre praktiske problemstillinger.

I arbeiderklassen har det tradisjonelt vært annerledes. Den gamle mester-svenn-tenkemåten har vært rådende. Man begynner med å løse praktiske problemer (reparere ymse deler på bilen f.eks.), og jobber seg derifra opp til en teoretisk forståelse på et høyere nivå (hvordan bilen fungerer og de forskjellige delene jobber avhengig av hverandre).

Senere reformer, som teoretiseringen av yrkesfag på videregående og nye finansieringsformer i forhold til undervisning på høgskolene, har svekket den mer praksisrettede pedagogikken ytterligere.

Disiplin
Mange i skoledebatten ønsker seg tilbake til ei tid med mer orden og disiplin i skolen. Nå kan man nok trekke fram mange skrekkhistorier og ødelagte liv fra den tida da disiplin var skolens credo også, men det har jeg tenkt å la ligge.

Det få tar innover seg i denne debatten, er at det er umulig for skolen å stille helt andre krav til ungdommen enn det hele resten av samfunnet gjør.

Vi lever i et forbrukersamfunn, hvor økonomiens krav til økt produksjon og dermed økt forbruk for å opprettholde og øke profitten har skapt et enormt fokus på nettopp forbruk, og hvor det å være "livsnyter" blir fremmet som ideal. Dette er ikke et samfunn som evner å stille særlig med krav til ungdom og fremelske selvdisiplin.

Dette er momenter vi må ta inn over oss i debatten om norsk skole. Momenter som har blitt oversett, og som vi må jobbe mer med.

Problemet med norsk skole er ikke at den ikke tar vare på de flinke elevene – det er at den i mye større grad tar vare på elevene med de rette foreldrene enn på resten.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering