Lettvint manipulasjon fra Rolness


Afghansk virkelighet

Interiørsosiolog og smørsanger Kjetil Rolness har etablert seg som en kommentator som vekselvis fungerer som talerør for norske alt right-miljø inn i norsk offentlighet, før han tidvis kritiserer de samme innimellom for å holde seg litt innafor mainstreamen også. (Forøvrig godt gjennomgått i Sverre Knudsens pamflett "Frie og Reptile").

Hans siste innspill er en "mediekritikk" av dekningen av den såkalte Abassi-saken hvor norske myndigheter forsøkte å sende mindreårige til en situasjon som internflyktninger i Afghanistan uten foreldrene. Norske media har vært for ensidig kritiske til myndighetenes handlinger mener han tydeligvis. Og savner alternative stemmer.

Nå erkjenner han både at det har kommet alternative stemmer (inkludert stemmer han ikke hadde fått med seg, i en oppdatering av artikkelen). Han erkjenner også at media ser det som en viktig oppgave i å kritisere maktovergrep, eller som han sier det: "standens ethos om å forsvare den lille, svake mann og kvinner mot de kyniske og kalde «systemet»." Men han virker ikke å være særlig fornøyd med det. Kanskje burde vi hatt en regjeringspresse i stedet? Men Rolness ville vel blitt misfornøyd med det også straks det ble regjeringsskifte.

De fleste av oss mener nok likevel at det faktisk er en viktig rolle for media å ha et ekstra kritisk lys på de med makt til å herse med andre menneskers liv. Med det i mente, samt Rolness erkjennelse av at flere kritiske kommentarer faktisk har sluppet til, framstår resten av kommentaren hans mest som det argumentet man i bygdene jeg kommer fra griper til når man i realiteten er tom for argumenter: Men, lell!

Kjetil Rolness er en manipulator. Men han er ingen amatør i faget. Han begår sjelden en løgn. Hans metode er heller systematiske utelatelser og små skjevframstillinger av fakta, som i sum får mer eller mindre samme effekt. Det vil si mer eller mindre det samme han anklager andre for i kommentaren sin. Det å anklage andre for det en selv begår er forøvrig en velkjent strategi blant alternativt tenkende. Jeg har ikke tall på hvor mange konspirasjonsteoretikere som har beskyldt meg for å "tro på den offisielle konspirasjonsteorien" etc. når jeg har kritisert dem i offentligheten. Så også med Rolness. Andre utelater fakta systematisk, mens den som gjør det i virkeligheten helst er han selv.

Som når han i sin oppramsing av saksbehandlingen "UDI, UNE, Lagmannssretten og Høyesterett", tilfeldigvis glemmer Tingretten, hvor Abassi-familien vant - noe som viser at denne saken langt fra er klokkeklar juridisk. Av framstillingen hans kan det jo også se ut som høyesterett har behandlet saken, det har de ikke, de avviste anken og har dermed ikke gjort noen egen vurdering av sakens realiteter.

Så unnlater han også å nevne den tidligere UDI-ansatte som har varslet om at det i Afghanistan-gruppen i UDI Oslo har utviklet seg en helt annen og strengere praksis enn i resten av UDI, noe som ikke er forankret i regelverk eller stortingsvedtak. Detaljer som tyder på feil i, og lettvint saksbehandling utelates også.

Til sist sier han ikke et ord om at regjeringen de siste årene har latt den statig mer ytterliggående islamkritiske organisasjone HRS foreslå medlemmer tili UNE, slik at en del av nemndene blir fylt opp med aktører som ikke primært er opptatt av rett og galt, men som har en velkjent og åpen islam- og innvandringsfiendtlig agenda. At slikt påvirker prosessen har vi allerede sett, uten at jeg vet om det har påvirket akkurat denne saken.

At familien har oppholdt seg lenge i Iran før de kom hit er da slettes ingen nyhet, har vært rapportert hele veien og virker knappest relevant. Det samme gjelder en rekke andre momenter han ramser opp om familiens forhistorie, som han klager på at har vært utelatt.

Mye av kritikken har forøvrig gått på det normative - hva reglene burde være, ikke hva reglene faktisk er. Mange av de mest grusomme handlingene i menneskehetens historie har vært lovlige. Det har også gått på rimeligheten i å straffe barn for foreldres feil. Det er brudd på helt sentrale norske verdier, og ligner mer på hvordan ting gjøres i Nord-Korea, hvor hele familien sendes i leir om noen gjør en "feil". Men vi sender jo bare folka til verdens farligste land. Pytt pytt. Før de siste årenes innstramminger, som fjerningen av rimelighetsvilkåret i internfluktvurderingen i oktober 2016 ville forøvrig dette neppe blitt noen sak. Da ville man ikke forsøkt å sende barn som internflyktninger uten foreldre. Nå har vi åpnet for å behandle folk på en urimelig måte. Det er det mange av oss som ikke er Kjetil Rolness som finner urimelig.

Rolness skriver at "Moren har for vane å bli «bevisstløs» som effekt av vedtak eller utsendelsesforsøk.". Hva han mener med å sette "bevisstløs" i anførselstegn kan man jo spørre seg. Det ser unektelig ut som han antyder at hun simulerer. Selv jeg som ikke har medisinsk bakgrunn utover noen førstehjelpskurs og noen erfaringer fra førstegangstjenesten vet at det er rimelig enkelt å avgjøre om noen faktisk er ved bevissthet eller ikke. At ikke trent helsepersonell skal klare å avgjøre dette er jo rent parodisk. At det å se familien sin satt i en så desperat situasjon kan få sterke helsemessige konsekvenser skal man være rimelig inhuman for ikke å innse. Rolness unnlater også å nevne at rådet for legeetikk har stilt seg svært skeptisk til uttransport av bevisstløse pasienter.

At "fit for flight"-avgjørelsen ble tatt av en lege som tidligere bl.a. har gitt uttrykk for at han ser på innvandrere som del av en "invasjonshær" på ulike høyreekstreme nettsteder skal ikke Rolness få kjeft for, siden det kom fram først etter at han skrev sin kommentar. Men når det er sagt - om du ser på noen av dine medmennesker som del av en invasjonsstyrke, bør du åpenbart aldri noensinne komme i noen maktposisjon overfor disse.

Det mest tragiske i Rolness tekst er likevel kanskje når han skriver "Verken i hjembyene til foreldrene eller Kabul er sikkerhetssituasjonen for familien prekær." At han velger ordet "prekær" er neppe tilfeldig. Det er et av de sterkeste ordene man kan bruke i en slik sammenheng. Det kan dermed være ganske alvorlig, og Rolness vil likevel kunne forsvare at situasjonen ikke er "prekær".

Som flere i denne debatten har nevnt gir regjeringens reiseinformasjon et annet inntrykk:

"Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er svært utfordrende. Det skjer hyppige angrep, og det pågår sikkerhetsoperasjoner i størstedelen av Afghanistan. [...] Utenriksdepartementet fraråder alle reiser til eller opphold i landet."

Man kan legge til at sikkerhetssituasjonen lenge har blitt verre. Områder som framstår relativt trygge i dag, etter Afghanske forhold, kan bli utrygge om kort tid. Rolness omgår også at Norge er ivrigere på å returnere til Afghanistan enn andre land. NRK meldte f.eks. i oktober 2016 at Norge hadde tvangssendt 37 asylbarn til Afghanistan. Det var mer enn noe annet land (og kan muligens ses i forbindelse med det tidligere nevnte om UDIs spesielle praksis på Afghanistan).

Det er også på sin plass å minne om Qais Faiz, en afghansk trebarnsfar som var i Norge fra november 2015 til august 2016 og søkte asyl, men ble sendt tilbake til Afghanistan og Kabul. Vurderingen til Utlendingsnemnda (UNE) var at «de ikke var utsatt for noen særskilt risiko». Faiz ble funnet drept i Afghanistan i februar 2017. Vi har allerede sendt folk til Afghanistan for å dø. Rolness beskrivelse av Afghanistan framstår utilgivelig naiv.

Jeg foreslår følgende: La den som ville sendt sine egne barn uten foreldre til Kabul, kaste den første sten.

Et siste moment Rolness ikke nevner er Norges medansvar for situasjonen i Afghanistan. Den uavhengige norske journalisten Anders Sømme Hammer har reist rundt i Afghanistan i årevis og er kanskje den som kjenner konflikten og dens konsekvenser best. Han beskriver Norges bidrag til situasjonen i Afghanistan på denne måten i boken "Alt dette kunne vært unngått":

Norske utenriks- og forsvarsministre framholdt at Forsvaret var kommet til Faryab for å bidra til demokratisering, kvinnefrigjøring og stabilitet. Man da utviklingen tilspisset seg, svarte de norske styrkene med rå maktbruk. Nordmennene begynte å kjøre ut på offensive oppdrag for å knuse det voksende opprøret. De oppsøkte kamper og var, ifølge Forsvarets egen beskrivelse, involvert i de tøffeste kampene for regulære norske soldater siden andre verdenskrig.

Til tross for gjentatte voldsomme trefninger og beordring av luftangrep: De norske styrkene klarte ikke å stoppe opprøret. Tvert imot. Motstanden eskalerte, og et ukjent antall sivile ble drept som følge av dette.

På tross av den norske tilstedeværelsen beveget opprørerne seg fritt i store deler av provinsen. De satte opp veisperringer, krevde inn skatt, holdt prekner, koplet ut mobilnettverket om kveldene og advarte folk mot å samarbeide med de utenlandske soldatene og de afghanske myndighetene. De som vurderer sikkerhetssituasjonen for humanitære organisasjoner, beskriver utviklingen i Faryab de siste årene som den mest negative av alle områder i Afghanistan.

Og situasjonen i en del av Afghanistan påvirker selvsagt situasjonen også i andre deler av Afghanistan. Det var mange av oss som gikk i fakkeltog mot krigen i Afghanistan - fordi vi skjønte, i likhet med krigføringen i Irak, Libya mm. at den ville gjøre vondt verre. Men når Norge likevel gikk inn har vi et medansvar for situasjonen som har oppstått. Vi har et medansvar for flyktningestrømmene, og vi har faktisk et ansvar for å ta imot vår andel av nettopp de flyktningene vi har bidratt til å skape. Det bør være et minimum at vi ikke sender barn til en mulig død i det helvetet vi har bidratt til.

Om asyljournalistikken har vært dårlig på noe, må det være at de i liten grad har gjort nettopp dette - pekt på Norges ansvar.

Men i Rolness verden finnes heller ikke dette - verken unnlatelsen eller situasjonen. Men det gjør det altså i den virkelige verden.

God gjennomgang av Afghanistan-problematikken som kvister Rolness totalt.
(Men en detalj... tror ikke fjerningen av rimelighetsvilkåret okt.2016 har betydning i Abbasi-saken som fikk tilbakekalt oppholdsstatus i 2014.)

Godt poeng. Det er jo grader og ulike nivå av brutalitet her. Selv om de muligens kunne sendt ut familien på tross av rimelighetsvillkåret (jeg er litt usikker på det også, siden situasjonen i Afghanistan har endret seg siden 2014 og ikke til det bedre), tviler jeg på om de kunne forsøkt å sende ut barna uten moren til Kabul om det fortsatt var på plass. Jeg kan justere teksten litt så det kommer bedre fram.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering