Årets julehefter 2019 - del 2

Etter at venstresida.net har vært først i alle år, virker det som vi har lagt press på de store tabloidene, så selv om de siste juleheftene ikke formelt kom i butikk før på fredag, er opptil flere nå ute med anmeldelser - før oss. Fy for skam. Til neste år vil vi kontakte Snåsakallen for å få anmeldt juleheftene før de kommer ut. Men pulje én kom før noen andre tror jeg, og vi har nå avventet pulje to litt i påvente av en pakke anmeldereksemplarer, men jeg tror vi legger de til når de kommer, og får ut det som er anmeldt så fort som råd er. Det er tydeligvis nå det skjer. Så uten ytterligere soml: Her her del to av årets julehefteanmledelser:

Willy på eventyr

Denne rariteten er muligens ukjent for mange. Det er fordi du neppe finner den i juleheftehylla på samvirkelaget, men må bestille den direkte fra redaktøren - Kjell Steen. Steen er muligens ikke et kjent navn for alle, men for de av oss som var unge på åttitallet var han i mange år selveste "sjefen" i Fantometklubben. I de senere årene har han gjort en prisverdig jobb med å tilgjengeliggjøre eldre skandinaviske eventyrserier for nye lesere. Dette juleheftet er ett eksempel på det.

Willy på eventyr er opprinnelig en britisk serie ved navn "Rob the Rover", men etter at den gikk inn i UK var den såpass populær i Skandinavia at danskene fortsatte å produsere den selv, og drev med det i store deler av forrige århundre.

Willy på eventyr er en klassisk eventyrserie i tradisjonen fra Lyn Gordon og lignende, og det er vel kanskje også den serien historien i juleheftet minner mest om. Historien er fra midt på syttitallet, og holder jevnt over en god kvalitet. Om du trodde at dansk produksjon var noe slags B-stempel mot amerikanske eller britiske originaler, bør du tro om igjen. Tegningene er detaljerte og tegnet med en sikker hånd og står seg mot det beste i sjangeren. Historien er vel noe mer standard - Willy kommer til en ukjent planet hvor det er konflikt mellom to grupperinger, og jeg røper vel ikke noe veldig mye gitt sjangeren dersom jeg antyder at han - etter noe dramatikk av både teknologisk og actionmessig art - ordner opp. Trykkteknisk er også resultatet godt - særlig med tanke at det ikke er gjort av et stort forlag (eller er det kanskje derfor - det er lagt litt hjerte og sjel i det?). Det er også betydelig bedre papirkvalitet enn du kan regne med i andre hefter. Med en stø visuell håndtering og et manus midt på treet står dermed utgivelsen til en sterk firer.

Terningkast: 4+

Walt Disneys jul
Som alltid gir heftet med Walter Elias Disneys eget navn oss historier med en betydelig større bredde fra Disney-universet enn det vi er vant med ellers i året. Så også i år.

Her får vi vanlige karakterer som Donald og Petter Smart, men også mer sjeldne som Dumbo og musene Gus og Jack. I likhet med Donald Duck-juleheftet er det mye som ikke er utgitt på norsk før, og en del eldre serier har den litt forseggjorte stilen som preget deler av vår nære historie.

Kvaliteten på historiene variere noe, men alt i alt ingen skuffelse dette heller.

Terningkast: 4-

Mordet på orientekspressen
Ingen jul uten krim, sier nå jeg. Og stort sett har det vært mulig å få kjøpt juleheftekrim de siste årene. Det startet med Knut Gribb. Så tok Varg Veum over. Begge fungerte godt. Nå har Hercule Poirot tatt over stafettpinnen.

Når jeg begynte på Asterix-juleheftet gledet jeg meg til å kose meg med en klassisk fransk-belgisk albumserie. Det har jo alltid i alle fall for meg vært høyden av kvalitet når det gjelder tegneserier. Lite skulle jeg vel ane da at det skulle bli et helt annet album som slo meg med den umiskjennelige følelsen av gjennomgående kvalitet. Det var en relativt ny tegneserieutgivelse av Agatha Christies Mordet på orientekspressen. For selv om vi har har en tysk forfatter og kinesisk tegner, står serien støtt i den europeiske albumtradisjonene som startet i Frankrike og Belgia. Og jeg må si at her er det lite å utsette. Tegningene er lett karikerte, men flott komponert og i en sikker strek. Fargene er duse og stemningsfulle og manus likeså. Jeg kjenner jo historien fra før, men jeg kjedet meg ikke et øyeblikk.

Jeg har jo en mistanke om at dette ikke egentlig er et julehefte, men i likhet med Asterix en ordinær utgivelse som pushes ut sammen med juleheftene fordi forlaget da vet at det vil selge tregangen (eller noe sånt), men for Poirot skaper faktisk situasjonen med å være innesnødd i Orientekspressen i en skog i Østeuropa en slags julekrimfølelse. Med et så godt produkt er jeg uansett glad forlaget gjorde det, slik at vi fikk glede oss over den.

Om jeg skal pirke på noe blir det nok mer på Christie enn på albumskaperne. Framstillingen av de sosiale relasjonene mellom aktørene framstår lite troverdige gitt de enorme sosiale ulikhetene og avstandene, men Christie hadde aldri blikket sitt i den retningen. Det blir en forskjønnende versjon av Downton Abbey-typen. Det gjenspeiler seg også på heftets kolofonside hvor det presenteres at både "Agatha Christie", "Mordet på orientekspressen" og "Poirot" er registrerte varemerker. Et åpenbart forsøk på å omgå den sosiale kontrakten rundt intellektuelle rettigheter - prinsippet om at kunstverk skal falle i det fri 70 år etter forfatterens død. Christie gjør sitt for å bevare klassesamfunnet også for ettertiden.

Men tegneseriealbumet er uansett svært flott.

Terningkast: 6/5

Ingeniør Knut Berg
En klassisk eventyrserie fra da menn var menn og realister ikke var nerder, men handlekraftige actionhelter. Når det er sagt, kommer ikke Knut Berg like heldig fra årets hefte som fra en del av de tidligere.

Dette er som sagt en klassisk eventyrserie fra 40-tallet, og må jo lese som det. Den kan være et spennende tidsbilde: Hvordan så man på verden i 1949? Men manuset er ganske springende og episodisk (og tidvis repetitivt) og tegningene er ganske grovkornede og ikke spesielt detaljerte. Men de er stemningsfullt fargelagt i nyanser av rødt.

Der vi i noen tidligere hefter har surret rundt i Australia er vi nå havnet i et umiskjennelig afrikansk landskap. Der møter vi både dyr og mennesker som forfatter og tegner nok har betydelig dårligere kjennskap til. Framstillingen av "pygmeer" og andre innfødte stammer de møter på er vel omtrent like kunnskapsbaserte og nyanserte som den gjennomsnittlige H. Rider Haggard-roman (det vil si ikke så veldig - heller klisje- og fordomsfullt). Behandlingen av dyrene de møter er heller ikke så mye bedre. Fredsommelige og godmodige flodhester. Særlig. Og ikke engang i den villeste og mest urealistiske Tarzan-serie ville selv den sterkeste mann klare å bryte et neshorn i bakken etter hornet. Det blir bare for dumt. Vi ser også at en del dyr er tegnet tilsvarende urealistisk.

Så den er et tidsbilde, og det kan jo være både interessant og givende. Enkelte episoder er i seg selv spennende nok. Og du får en morsom gammel nynorsk. Men gitt dagens kunnskap blir mangelen på sådan hos serieskaperne på 40-tallet ekstra synlig når de beveger seg på de sorte flekkene på datidens kart.

Dagens hefte har en faktaartikkel bakerst. Den kunne jo bidra til å rette opp litt i inntrykket og rydde opp i misforståelser - noe den delvis gjør for dyrelivets del. Men for de innfødte Knut Berg møter sin del ser det nesten ut som den også er skrevet på 40-tallet.

Terningkast: 3

Sølvpilen
Sølvpilen - alle unge gutters helt fra 70- og 80-tallet er tilbake. Skaperen Frank Sels - kjent for å tegne raskere enn sin egen skygge - ga ikke de aller mest detaljerte og best komponerte tegningene, men det var bra nok for oss.

Som mange andre julehefter er også dette et nostalgiprodukt. Årets hefte består av to historier, så la oss ta innholdet først. Den første historien kjenner jeg igjen fra et eller annet spesialhefte fra 80-tallet. Det ligger vel i en longbox i kjelleren et sted, men jeg har ikke tid til å lete det fram for denne anmeldelsen. Men det er en av de sterkere historiene - litt mer rå og brutal enn det meste vi er kjent med fra Sølvpilen. Og slett ikke verst tegnet heller. Det er den klassiske historien om "indianerkriger" som de fleste nok har lest noen ganger før. Synet på at "landet er stort nok til både indianere og hvite" som en slags underliggende moral er vel det som ser mest naivt ut i ettertid. Da denne historien ble skapt på åttitallet hadde jo historien gitt Crazy Horse rett og Sølvpilen feil for rundt hundre år siden allerede. Men historien i seg selv er ikke så verst.

Den andre historien er nok av det mer lettglemte slaget, både hva manus og tegninger angår.

Teknisk har man gjort noen merkelige grep. Alt er scannet fra tidligere trykte utgivelser og ikke fra originaler, det er nå så. Man har gjennomført tekstingen på nytt og gjort ombrekk for å tilpasse sidene liggende format. Men her har man gjort et merkelig valg på den første serien. Her er serierutene så blåst opp i størrelse at en julehefteside ligner mest på en halv gammel serieside (som i realiteten er mindre). Når det altså er scannet fra tidligere trykte utgaver, og med ikke spesielt detaljert tegnede originaler heller, føler jeg meg nesten litt snytt når jeg får så lite tegneserie per side. Den siste historien derimot er betydelig mer nedskalert og har et mye mer passende format. Hadde man gjort dette for hele heftet, kunne vi jo fått nesten dobbelt så mye tegneserier.

Men det gjorde de ikke.

Terningkast: 3-

Les første del av årets julehefteanmeldelser her: http://venstresida.net/?q=node/4018

Bonusrunde: Julehefter fra Strand comics


Strand comics har faktisk sendt meg sine fire julehefter som anmeldereksemplar. Det setter vi pris på. Men bestikkelser fungerer selvsagt ikke, og anmeldelsene blir verken mer eller mindre nådeløse av den grunn. Jeg skal gå løs på innholdet i de enkelte heftene etter hvert, men først vil jeg gjøre en kort betraktning rundt et litt irriterende fenomen som gjelder alle heftene.

Julemoro for svaksynte:
Tidligere om årene har jeg kritisert julehefter for å presse ekstra penger ut av stakkars forbrukere ved å ha en betydelig høyere pris per side enn sammenlignbare utgivelser ellers i året. Jeg tror (uten å ha regnet på det i år) at det har bedret seg noe. Muligens mest ved at prisen på vanlige "seriealbum" har gått opp.

Men det er et annet moment som jeg også tidvis har nevnt før som bare blir verre og verre: Det blir stadig mindre tegneserier på hver serieside. Dette gjelder ikke alle julehefter, men heller ikke bare Strand Comics sine. Mitt inntrykk er at de hovedsakelig, om i varierende grad, gjelder nyere norske humorserier.

Vi ser eksempler på at enkelte vitsetegninger i "Larsons gale verden"-formatet, fyller hele sider. Det normale i f.eks. LGV-bladet for 10+ år siden, var fire vitsetegninger per side. Gitt at formatet på et julehefte er en del større enn et tradisjonelt blad burde det slik sett være greit rom for seks vitsetegninger på en side, men det burde i hvert fall, selv om man tar høyde for økende krav om universell utforming, være god plass til fire. "Rutetid"-heftet har f.eks. gjennomgående annenhver side med en vitsetegning på, og den motstående med tre(!). Den siste fjerdedelen av den andre siden fylles ut med den samme Rutetidlogoen/illustrasjonen. Gjennomgående får vi da halvparten så mye tegneserier som vi kunne forvente.

Det samme ser vi når det gjelder avisstriper som blir trykt i hefteformat. Der det normale tidligere var at man trykket fire slike striper under hverandre på en side, blir nå løsningen ofte at stripen blåses opp til en størrelse slik at den alene fyller en side. Det vil si at vi gjennomgående får en fjerdedel av de tegneseriene vi kunne forvente på disse sidene.

Dette rammer alle Strands julehefter i varierende grad, og gjør at man, om man har betalt 65 kroner for det i butikken og ikke er svaksynt og i beit for forstørrelsesglass, har grunn til å føle seg snytt. Man bør ikke kunne lese gjennom et 34-siders julehefte på ti minutter. Men det kan man faktisk med disse.

Rutetid
Vitsetegninger hele veien gjennom. Mange morsomme, mest småhumring, men Øverli har en trygg strek og god timing og et blikk for det absurde og overraskende. Så om man kun skulle se på kvaliteten av innholdet som er i heftet ville det gitt en trygg firer.

Men så kommer vi til det jeg diskuterte over: Hele blekka igjennom er vitsetegningene blåst opp og arrangert slik at det har bare halvparten så mange vitsetegninger som man normalt burde kunne forvente seg. Hele 15 av sidene består av bare en diger vitsetegning. Det gir et poeng i trekk

Terningkast: 3.

Pondus
Jeg leste mye Pondus for noen år siden, men gikk litt lei, så dette ble et litt spennende gjensyn. Har noe skjedd? Har serien utviklet seg? Det verste er at jeg nesten lurer på om den har det. Jeg har kanskje syntes at humoren basert på stereotypier bli litt kjedelig og forutsigbar etter hvert, men jeg synes det virker som Øverli har beveget seg litt bort fra dette nå. Han tør innimellom også å gå litt nærmere innpå enkelte av karakterene sine, slik at de blir flerdimensjonale. Det er bl.a. en nesten vakker og sår liten kjærlighetshistorie med Påsan. De to sidene med gjesteserien "Bestis", funket også godt, og det var veldig greit for meg som hadde hatt litt Pondus-pause å få en kavalkade over hva som hadde skjedd i serien i det siste.

Bare basert på det innholdet som faktisk var der, hadde dette kunne stått seg til en 4/5.

Men så var det det som ikke var der da. Hele 17 sider har bare to rutehøyder (tilsvarende ca 4 mindre ruter) per side, noe som tilsvarer omtrent en avisstripe per side. Øverli kan tegne, men jeg trenger virkelig ikke å studere hver blekkstripe han har satt på papiret i den mest nøyaktige detalj. Dette er plassløseri. Jeg føler meg snytt. Ett poeng i trekk.

Terningkast: 3/4

Storefri
Dette er en ny serie for min del. Jeg har vel såvidt lest noen striper før, men jeg synes det er en serie som er godt på vei til å bygge opp interessante karakterer og gi oss et lite innblikk i en hverdag vi alle tror vi kjenner (siden vi har gått der) - ungdomsskolen, men som for de av oss som det er mer enn ti år siden vi var der, antageligvis har et helt feilaktig bilde av hvordan virkeligheten der er. Serien har kanskje ikke helt funnet formen, menjeg får et inntrykk av noe som har potensiale og er på vei. Som ekstramateriale er det også med en helt grei quiz for halve familien. Gjesteserien "Hurtigmat" byr på et lite knippe enruters vitsetegninger som er litt midt på treet, men jevnt over kunne dette blitt en trygg firer.

Dessverre består hele 6 sider av heftet av bare en oppblåst "Hurtigmat"-vitsetegning per side. Ytterligere 5 sider har en enkelt Storefri-stripe per side. Det er sløseri med plass, og jeg føler meg snytt. Gi meg mer tegneserier! Det blir ett poeng i trekk.

Terningkast: 3

Lunsj
Børge lund holder koken og tar fortsatt arbeidslivet på kornet. Tidligere år har jeg syntes han var hakket hvassere i stripe- og ensidersformatet enn han var på de litt lengre julefortellingene sine, men i år synes jeg han har løftet seg litt. Julehistorien "Tre nøtter for hovmesteren" fungerer på mange plan. Det er ikke mye gjesteserier her, bare to sider med "Intet nytt fra hjemmefronten", men de to sidene var en kort og stemningsfull julehistorie som fungerte veldig godt.

Faktasidene og julenøttene fungerer også bra.

Heftet har 7 sider hvor en eneste stripe utgjør hele sida. Jeg synes altså det er litt kjipt. Det finnes mange gode Lunsj-striper som kunne fått plass her uten å utvide sidetallet. 21 stykker etter min kjappe beregning. Men siden Lunsj tross alt er noe bedre på dette enn de andre, skal jeg for denne ene gangen unnlate å trekke et helt poeng for det.

Terningkast: 5-

Takk for sterk 4-er for Willy på eventyr. Kun ett par ord om trykkteknikk og papirkvalitet som du med rette berømmer heftet for. I arbeidet med Willy-heftene har jeg kommet tett innpå mitt trykkeri, og fått både kunnskap og forståelse om emnet. For denne materien/problemstillingen gjelder også stifting/hefting, papirstørrelse på spesielt omslaget/forsiden (som aldri skal slippe en millimeter av innsiden til visning forbi forsiden) + andre omstendigheter som avgjør kvaliteten på trykksaken. Når det er sagt må jeg dessverre mene at en del av årets julehefter er elendige på trykkvaliteten ( de forhold jeg nevner), og faktisk ikke holder mål fagmessig

Ikke uenig her Kjell. Jeg nevner det jo også spesifikt for Sølvpilen nederst her. Willy-rutene var av et helt annet kaliber, selv om de vel også var laget på faksimiler.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering