Viktig bok om vanskelig tema

Anmeldelse av Aldri tie, aldri glemme - En bok fra AUF ti år etter terroren

På trykk i Sosialistisk Framtid nr 2 2021

Dette er en vanskelig bok å gi en rettferdig anmeldelse av. Rett og slett fordi den er full av tekster fra folk som har blitt direkte utsatt for etterkrigstidens mest brutale terrorangrep, og folk som har mistet noen av sine nærmeste i det samme angrepet, og jeg ikke tror det er mulig for noen som ikke selv er i den situasjonen å sette seg helt inn i hvordan det er.

Likevel er det viktig å nettopp ta opp terroren til ny debatt nå ti år etter, og det er et av hovedpoengene i boka. For lenge har folk i Ap og AUF vært stille, ikke minst på grunn av usmakelige anklager om å "bruke 22. juli-kortet", mens andre kanskje har vært stille nettopp for ikke å gå inn og snakke på vegne av AUF og å trå i deres reir. Men det må vi slutte med. Høyreekstremismen og normaliseringen av den har fortsatt mens vi holdt kjeft, noe som også er et gjennomgangstema i boka.

Boken er en artikkelsamling med mange ulike bidragsytere, de fleste, men ikke alle, med AUF eller Ap-bakgrunn. Boken innledes med et forord som ble den siste teksten LO-leder Hans-Christian Gabrielsen skrev før han tragisk gikk bort. Deretter er den delt i fire deler: Livet etter terroren, Det politiske oppgjøret, Høyreekstremismens røtter og Veien videre.

Noen av de sterkeste tekstene kommer i bokens første del. Arne Emil Okkenhaugs tekst om å miste et barn på Utøya måtte jeg ta flere pauser i lesingen av, og både her og andre steder i boka kjente jeg på et intenst sinne. En ting er å miste noen du er glad i - det opplever de fleste av oss i løpet av livet. Er vi heldige er de i sin alderdom. Men å miste et barn, ikke gjennom sykdom eller en ulykke, men gjennom et bevisst terrorangrep - det virker, unødvendig, i mangel på et bedre ord, på et helt annet nivå og jeg blir rett og slett forbannet ved tanken på det. Ikke bare på terroristen, men på de som skapte ham gjennom å spre giftige drypp og borgerkrigsretorikk både i sosiale og tradisjonelle media over mange år.

Dette siste er det flere som kommer inn på og Liv Tørres tekst om at varselklokkene ringer er også en av bokens sterkeste tekster. Hun peker på hvordan høyreekstrem retorikk stadig legitimeres og hvordan bl.a. "Lederne for partiet terroristen hadde vært en del av [ikke tok] ansvar for å gjennomgå egne rekker", og hvordan "Ytringsfriheten [virkelig fikk] vind i seilene først da folk kunne bruke den for å mobilisere mot hodeplagg og religion". Dette repeterende forsøket på å gjøre debatter om høyreekstremisme om til ytringsfrihetsdebatter er kanskje en av de mest ødeleggende avsporingene av offentlig debatt de siste ti årene.

I og med at det er en bok som ikke bare er av, men også skal være for AUF, er det ikke overraskende at noen av bidragene er mer interne, og kanskje ikke treffer de som ikke er en del av Ap eller AUF like godt. Det kan likevel ikke være noe som trekker boken ned, siden den åpenbart også skal ha en intern funksjon, og den andre delen av boka er nok den som er mest preget av dette. Her kommer en rekke AUF-ledere med historier om erfaringen både fra Utøya, men også om gjenoppbyggingen av AUF etter terroren, og i denne delen får vi også høre om prosessen rundt Utøyas gjenoppbygging. Når det er sagt er det også her mye både interessant og viktig informasjon for den jevne leser.

Den fjerde delen om høyreekstremismens røtter har både viktige mer erfaringsbaserte bidrag fra Tonje Brenna og Hawa Muuse (Stiftelsen 10. august) om rasisme, høyreekstremisme og muslimhat, i tillegg til to tekster med et mer akademisk/forskerblikk om hat mot Arbeiderpartiet og høyreekstreme konspirasjonsteorier i en lengre historisk kontekst fra Terje Emberland og Kjetil Braut Simonsen. Begge gir viktig innsikt, og alle fire bidragene er nyttig ballast å ha i bakhodet når man tråler moderne kommentarfelt, Facebooktråder eller tvilsomme blogger som kaller seg nettaviser. Et idéhistorisk blikk gjør det lettere for deg å avsløre ekstremismen når du møter den.

Den siste delen skal peke framover og i tillegg til et interessant sidespill om terroren og humor fra Dag Sørås, tar både Hege Ulstein og Snorre Valen noen kraftige oppgjør med den politiske debatten etter 22. juli.

Nettopp dette siste er en gjenganger i boka. Det at det er mange bidragsytere gjør at en del av de samme poengene kommer opp på nytt, men det har også en styrke - det viser at det er ting mange har kjent på. Heller enn å vise de høyreekstreme ut døra og pent si at selv om dere har ytringsfrihet har ikke vi noen plikt til verken å lytte til dere eller å tilby dere spalteplass, har store deler av norsk offentlighet tilbudt rene ekstremister store plattformer hvor de kan spre sitt budskap mye videre enn de kunne før terroren.

Ikke bare får HRS statsstøtte for å drive en blogg som spyr ut livsfarlige paranoide konspirasjonsteorier om muslimer, de får til og med opprettet en helt egen budsjettpost siden de åpenbart ikke kvalifiserer til noen ordinære støtteordninger. Og terroristens forbilde, Fjordman, får Fritt Ord-støtte og forsiden på Aftenposten tilbudt for å klage over hvor dårlig stakkars han er blitt behandlet (som altså bare er møtt med fordømmende ord og verken blitt bombet eller skutt på). Alt Right-strategen Steve Bannon får på sin side ukritisk koseprate foran en samlet norsk presse på Nordiske Mediedager, og så bortetter. Jens Stoltenbergs ord om "aldri naivitet" etter 22. juli er dessverre blitt stadig gjort til skamme av norsk offentlighet i de ti årene som har fulgt.

Norsk høyreside utfordres også, og også her fremstår skuffelsen stor blant flere forfattere. Nevnte anklager om "22. juli-kortet" treffer nok ekstra hardt, men det gjorde også Sylvi Listhaugs anklage om at Ap støttet terrorister som spiller på tradisjonelle høyreekstreme konspirasjonsteorier om Arbeiderpartiet som en 5. kolonne. Unnskyldningen måtte hales ut av henne, og hun trakk den prompte tilbake i sin påfølgende bok. I dag er hun Frp-leder. Der Høyre-politikere tidligere ville tatt kraftig til motmæle mot en del utspill fra høyrefløyen i Frp har det nå vært stille, med unntak av Erna Solbergs parodiske "ville ikke brukt de ordene". Regjeringsmakt er tydeligvis viktigere enn å trekke opp klare grenser mot ytre høyre. Frps eget oppgjør med de "nasjonalkonservative" ble trukket tilbake like kjapt som Listhaugs unnskyldning.

Både mot høyresidens manglende oppgjør og mange medieaktørers øredøvende naivitet er det åpenbart viktig med både kunnskapsspredning og en mer aktiv politisk holdning. Tankegodset som ga oss 22. juli skal ikke koseprates med - det skal nedkjempes med alle de midlene vi har innenfor demokratiet.

Det er denne boka en viktig påminner om, og det er en lett tilgjengelig og god kunnskapsbase til å starte den jobben med, sikker for AUF'ere, men også for mange andre.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering