Det politiske Fantomet

I dag feirer jeg Fantomets 70-årsdag med en tosiders artikkel i Klassekampen. Dere kan selvsagt også lese den under, men den gjør seg jo best på papir.

I dag er det 70 år siden Fantomet for første gang dukket opp i Norge. Det skjedde i Aftenpostens lørdagsbilag, A-magasinet. Figuren ble skapt av amerikaneren Lee Falk og kom først ut i USA i 1936 som en del av den nye bølgen med spenningsserier som Tarzan, Lyn Gordon, Buck Rogers og andre. I over 40 år har Fantomet kommet ut i eget blad i Norge og resten av Norden, og seriefiguren har nok utvilsomt satt sine spor.

Men hvilken status har den maskerte helten i Norge i dag? Selv om svært få norske seriefigurer har klart å overleve i eget blad helt siden 60-tallet, er jeg redd for at mange ser på Fantomet som en noe traust helt i dag.

Et symptom på den trikotkleddes status finner vi kanskje i Samtiden 2/2005, hvor Carl-Erik Grimstad og Erik Dalen skrev en artikkel med tittelen «Norske republikanere leser ikke Fantomet». Her blir Fantomets lesere satt opp som motsatsen til urbane, akademiske, lett radikale republikanere, som for øvrig er «interessert i politikk, å lese avisenes ledere, og se samfunnsorienterte programmer på TV».

Som akademisk radikal Fantomet-lesende republikaner, kjenner jeg meg naturlig nok ikke igjen i en slik beskrivelse. La oss gå til kilden; la oss forsøke å finne det politiske Fantomet. For er nå virkelig helten så lite radikal og oppdatert som man skal ha det til?

Ånden som går. Mannen som ikke kan dø. Vokteren av det østre mørke. Det kan virke tilforlatelig å henvise Fantomet til en plass på historiens lagerrom for anakronismer. En hvit mann som hersker i Afrikas jungel – et mer åpenbart symbol på imperialisme kan man vel neppe finne?

Men da underslår man et viktig poeng. Ikke bare mangler Fantomet en formell herskerrolle, enten det er i jungelen eller i det afrikanske landet Bengal (sic!). Familien hans har levd i Afrika i tjueen generasjoner. De fleste som ikke stemte Vigrid ved siste valg, vil da måtte erkjenne at mannen vitterlig er afrikaner! Slekten Walker er i tillegg en av de mest kosmopolitiske verden så langt har sett. De tjue fantomene som har kommet og gått gjennom århundrene har giftet seg med kvinner fra hele verden – selv om det skal innrømmes at den vestlige kulturkretsen er noe overrepresentert.

Ånden som går leder dessuten an i frihetskampen. I den offentlige debatten har det blitt pekt på at Se og Hørs ledere undervurderes som politiske kommentarer. Om vi vil si noe om Fantomets redaksjonelle ståsted, kan vi kanskje ta en kikk på bladets leder (Sjefens spalte i Fantomet-klubben). Den er på ingen måte alltid politisk, men det hender, som i 1. mai-nummeret av Fantomet i 1996 (nr. 9/1996), der det står å lese:


HARD MOT DE HARDE: Fantomet har alltid stått på den undertryktes side, så også i arbeidslivet.

Ikke bare er Ånden som går politisk engasjert, han stiller seg også på arbeidernes side på 1. mai, med en hyllest til den gamle kommunisten og dikteren Rudolf Nilsen, og oppfordring til «kamp mot urett, utbytting, diskriminering, plyndring og røveri».

Kanskje kunne Marx og Engels med fordel ha omformulert starten på Manifestet til «Det går et Fantom gjennom Europa»? Dersom folk med politisk interesse og overveiende radikale grunnverdier ikke leser Fantomet, må det skyldes manglende kunnskap om bladets virkelige innhold, framfor kjennskap til det.

Engasjementet begrenser seg ikke til arbeidslivet. Også i anti-imperialistiske frigjøringskamper har Fantomet stått på barrikadene. Ett av Bengals naboland i serien har vært Apartheid-diktaturet Rodia (et åpenbart ordspill på Rhodesia), hvor Fantomet gjentatte ganger har slåss mot diktaturet, og for afrikansk frigjøring. I det hele tatt er de verdiene Fantomet bærer med seg – solidaritet, rettferdighet og respekt for menneskeverdet – grunnverdier som enhver sunn radikaler burde trykke til sitt bryst. Fantomet-bladenes mange historiske serier viser at han til alle tider har slåss mot slaveri og undertrykking.

Når det gjelder kvinnefrigjøring var Ånden som går tidlig på banen; det syttende Fantomets søster Julie steppet flere ganger inn som vikarfantom allerede på 1800-tallet. I diskusjonene som finner sted i dagens Hodeskallegrotte virker det dessuten langt fra avklart hvem av de to tvillingene Kit og Heloise som en dag skal ta over som det 22. Fantomet.

Ikke minst har Fantomet vært en foregangsfigur i miljøkampen. I januarnummeret av Bellona Magasin 1989 sto Fantomet-historien «Dødelig last» for første gang på trykk, signert av den norske Fantomet-tegneren Knut Westad. Senere har Fantomet flere ganger slått hardt ned på miljøkriminalitet. (En del vil sikkert være kritiske til Bellonas rolle som løpegutter for næringslivet de senere årene – men det kunne tross alt ikke Fantomet vite i 1989!)

Hva så med Fantomets kunstneriske kvaliteter? Tross alle fine ord og velmente verdier; er ikke denne amerikanske serien bare nok et bidrag til den kulturimperialismen USA har spydd utover Europa gjennom hele etterkrigstiden? Det kunne man kanskje tro. Men de fleste Fantomet-historiene som publiseres i Norden er skrevet og tegnet på lisens, av både europeere og folk fra andre verdensdeler. Ettersom Fantomet dermed skrives og tegnes av mange forskjellige kunstnere, er hovedseriens kvalitet selvsagt like variert som det disse er. Dersom man ønsker å si noe om den gjennomgående kvaliteten i det norske Fantomet-bladet, kan det kanskje være vel så interessert å se på biseriene.

Mange seriemiljøer vil kunne slutte seg til at det er i den europeiske tradisjonen, og kanskje særlig den fransk-belgiske, at vi finner tegneseriene av aller høyest kvalitet. Det gjelder både de seriene som muligens kan karakteriseres som kunst – som de til Enki Bilal, Claude Auclair, og andre – men også de mer rendyrkede spenningsseriene, som kanskje i større grad kan ses på som godt håndverk. I Norge ble de sistnevnte seriene først kjent gjennom det legendariske ukebladet «Tempo». Med mange fortsettelsesserier i hvert nummer løp unge norske menn til butikken hver uke for å finne ut hvordan det gikk med Løytnant Blueberry, Allan Falk, Red Kelly og Bob Morane, eller for å more seg med Asterix, Lucky Luke, Iznogood – og mange mange andre. Tempo holdt det gående fra 1966 til 1979, da det ble erstattet av månedsmagasinet «Supertempo», som ga ut komplette enkelthistorier, til også det gikk inn i 1983.

1980-tallet ble en storhetstid for albumutgivelser i Norge, og mange fransk-belgiske serier kom etter hvert i egne albumserier, men dette dabbet av utover 1990-tallet. I tillegg ble mange gode fransk-belgiske spenningsserier publisert under titler som Serie-spesial og Magnum, og westernserier i blader som Colt og Caliber. I dag finner vi disse seriene hovedsakelig to steder: I Agent X9, som blant annet publiserer XIII, Largo Winch og Wayne Shelton, og i Fantomet.

Jeg var blant de mange som var skeptiske da Fantomet i 1991 begynte å komme ut i farger. Men for de fransk-belgiske biseriene, som opprinnelig er fargelagte albumserier, var det en stor fordel. I de senere årene har Fantomet stått for publisering av blant annet Thorgal, Bernard Prince, Sprint, Jerome K. Jerome Bloche, og Linda og Valentin.


Klassekamp: Torstein Dahle inntok blå trikot i 2003.

Bladet som i 2005 ble puttet i Samtidens bås for «kjendisstoff» og «Se og Hør», som et eksempel på hva som ikke er comme il faut i intellektuelle akademiske kretser, viser seg altså å være en hovedleverandør av noe av det ypperste den niende kunstart har å tilby på norsk, samt en kilde til agitasjon for rettferdighet og antiimperialistisk kamp. Hva skal man si om slikt?

En ting man kan si er at det kanskje ikke var så tilfeldig som mange trodde da Rød Valgallianse i 2003 valgte en klassisk Fantomet-forside å parodiere i sin valgkamptegneserie «Torstein Dahle & Co».

En annen og mer bedrøvelig konklusjon kan jo være at tegneserier fremdeles sliter med det urettferdige stemplet «lesestoff for barn». Selv etter at det har blitt akseptert også for intellektuelle å lese underholdningslitteratur som krim, kan det virke som om det er mer stigmatiserende å lese spenningstegneserier. Den revolusjonen som kom med albumserier for voksne på 1980-tallet synes å ha hatt en begrenset effekt for mediet som helhet, og med konkurransen fra nye medier er mange tradisjonsrike tegneserier, som for eksempel Fantomet, nå i tilbakegang. Lesertallene er dessverre noe helt annet i dag enn de var på 80-tallet.

Som jeg har antydet over finnes det likevel verken politiske eller kvalitetsmessige grunner til å unngå bladet – tvert imot. Klassekampens lesere har herved mottatt utfordringen.

Aritg tema, venstresida og humor. Motsetninger så og si.

Motsetninger? Venstresida har alltid hatt de beste humoristene. Trond Kirkvaag, Knut Nærum, Jørgen Strickert etc. etc. Hva har høyresida å skilte med? Brede Bøe?

Mulig å få tak i den artikkelen nå?

Denne artikkelen kan du jo lese her. Klikker du på faksimilen øverst får du den også slik den var presentert i Klassekampen. Eller var det en annen artikkel du tenkte på?

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering